Jeg vet det ikke er lov å si, men … Jeg liker ikke Batman-filmene til Nolan.

Sorry, men de er så kjedelige! Dystre actionfilmtolkninger av et univers jeg mener skal være campy, kreativt og storslagent – sånn som Tim Burtons Batman!

Men etter at Matt Reeves gjorde Gotham til en Fincher-aktig noir-setting og skurkene mer brutale i The Batman fra 2022, har jeg vært sulten på mer horror fra Batman-universet. Og Clayface virket ganske lovende for å oppfylle dette ønsket.

Clayface er den nyeste spillefilmen til britiske James Watkins, kjent i horrormiljøet for den fantastisk dystre Eden Lake og den mindre imponerende, totalt unødvendige remaken av Speak No Evil. Filmen er basert på en historie av horrorikonet Mike Flanagan (Midnight Mass, Carrie), som også var med på å skrive manuset. I tillegg finner vi James Gunn og Matt Reeves på produksjonsteamet.

Vi møter den ambisiøse skuespilleren Matt, som får livet snudd på hodet etter en brutal hendelse som gjør ham vansiret rett før det store Hollywood-gjennombruddet. Når han mister utseendet sitt, sitter han ikke igjen med stort.

I et desperat forsøk på å få tilbake både karrieren og livet sitt gjennomgår Matt en eksperimentell behandling som gjenoppretter det pene utseendet hans. Behandlingen viser seg imidlertid å ha uventede og skremmende bivirkninger, og det tar ikke lang tid før Matt begynner å miste grepet om virkeligheten.

Jeg var helt sikker på at dette var en del av The Reevesverse, på grunn av hvor mye filmen minner om The Batman i både tematikk og stemning. Nå som jeg vet at det ikke stemmer, og at dette er en frittstående DC-historie fra et tilsynelatende Batman-løst Gotham, gir det mer mening at fremstillingen av byen ikke er like finpusset.

Watkins treffer ikke like bra som Reeves når det gjelder å skape et sexy og farlig neo-noir-Gotham. Han kunne spart seg for ting som det unødvendige sideplottet om korrupt politi og den kleine line dancen på nattklubben (ugh …). Og når det gjelder Gothams mafiabosser? Falcone eksisterer tydeligvis ikke i dette universet, for ellers hadde han derre Szabo blitt grusa for lengst.

Det var også den ekstremt vellykkede castingen og de vågale karaktertolkningene fra kjente Hollywood-navn som gjorde at The Batman utpekte seg.

Jeg mener, Colin Farrells Penguin? Og den fæle falsettstemmen til Paul Dano som The Riddler?

Clayface har ikke like høy stjernefaktor, bare et par passe kjente fjes på en stort sett britisk rolleliste. Og helt uten at det skal tolkes som kritikk av skuespillerne, er det rett og slett ikke vågale skuespillerprestasjoner eller komplekse karakterer som driver denne filmen.

Karakterene er typer vi har sett mange ganger før: en brutal, men litt stusslig skurk. En female love interest med en viktig jobb, men uten backstory. En politimann med skrupler som gjør det for byens skyld. Osv. …

Ved første øyekast er heller ikke Tom Rhys Harries spesielt bemerkelsesverdig i rollen som Matt. Det eneste som står om ham i notatene mine, er «ser ut som en trøtt engel» (kompliment). Men «ambisiøs, moralsk nøytral pretty boy» er også en karakter jeg har sett før, og jeg var ivrig etter å komme til Clayface-delen av filmen.

Så gikk det opp for meg at Matt også spiller en karakter i filmen. Han er sykelig opptatt av fasaden sin fra første stund, og helt besatt av anerkjennelse og status. Han er ikke ute etter å forbedre seg selv eller livet sitt – han har lyst til å vinne. Og skal han klare å vinne, må han hevne seg.

Han er egentlig en ganske sammensatt villain, blant annet fordi det er så lett å unnskylde ham, og fordi han ikke er TYDELIG slem, sånn som de andre skurkene i filmen. Men han er selvsentrert, egoistisk og mangler selvinnsikt. Det bare synes ikke like godt på utsiden når han er pen.

Og sånne folk er skumle, ass.

Jeg var forberedt på at dette kunne vise seg å være enda en typisk tegneseriefilm med alle klisjeene som følger med: overdreven CGI, et enkelt plott og den uutholdelige one-liner-humoren det kryr av i Marvel-filmene. Æsj!

Det stemmer til en viss grad, for Clayface er en enkel historie om livet i et dystopisk Gotham. Men den er også godt skrevet, holder på interessen hele veien og er såpass vel gjennomført at resultatet blir klassisk – ikke klisjé.

Men den har også pupper. Dessuten ganske mye blod. Og uten at det spoiler noe, må jeg bare fortelle at MAN FÅR SE DEM SKJÆRE AV HAM ANSIKTET! Iiiik! 10/10.

Clayface er altså ikke en klassisk tegneseriefilm likevel. Men jeg tror ikke man skal la seg skremme av at den kaller seg en skrekkfilm, for bortsett fra ganske drøy body horror er den ikke spesielt skummel. Jeg ville heller kalt det en thriller. En body horror-thriller pakket inn i en blockbuster, laget av dyktige mennesker som tydeligvis har lagt mye av sjelen sin i prosjektet.