Jeg liker å tenke på meg selv som en ganske imøtekommende horrorfan, altså ikke en som fnyser av preferansene eller meningene til andre mens jeg spør om de “seriøst synes DET var skummelt?”—selv når jeg ikke er enig, eller syntes det var skummelt selv. Faktisk misunner jeg dem for de søvnløse nettene i voksen alder de beskriver, og skulle ønske det var lettere å skremme meg på samme måte. Ikke bare få meg til å si æsj eller skvette av en velplassert jumpscare.
Men av og til dukker det opp en film som tar deg fullstendig på senga. Obsession er en sånn film.
Bear er en ganske vanlig ung mann som bor i et kjedelig hus, har en kjedelig jobb, og sikkert hadde vært ganske miserabel om det ikke var for vennene—kunstneriske Sarah, bråkjekke Ian, og ikke minst drømmedama Nikki.
Bear har vært hodestups forelsket i Nikki så lenge han har kjent henne, og det er ikke så vanskelig å skjønne hvorfor. Nikki er ikke bare en nydelig liten brunette, hun er også kul og spanderer shots til bordet på quizaften. Dessuten er hun kreativ og holder på å skrive en bok, for ikke å nevne et godt menneske som synes det er en selvfølge å gi 20 dollar til noen som sitter på gata.
Men selv om det er lett å bli forelsket i noen som Nikki, er det ikke like enkelt å fortelle dem det, og kjærlighetserklæringen sitter ganske langt inne. Når et forsøk på å gi henne en omtenksom liten gave—en liten dings fra new age-sjappa kalt “One Wish Willow”, som hevder å oppfylle et ønske til den som knekker den i midten—blir stemningen svært klein, er det ganske tydelig at Nikki ikke føler det samme som Bear. Altså er det ikke mer han kan gjøre enn å bruke det magiske ønsket på seg selv: at Nikki skal elske ham mer enn noen andre i hele verden.
Og plutselig er hun tilbake—mye mer interessert i Bear enn før. Vennegjengen synes først hele greia er ganske rar, men det tar ikke lang tid før Bear slutter å stille spørsmål og møter nyforelskelsen med åpne armer, mens vennene følger misbilligende med på avstand. Han har jo fått akkurat det han ønsket seg, så hva kan gå galt?
Etter en obligatorisk nyforelsket montasje av det lykkelige paret skjer det et HEFTIG toneskifte, og det blir tydelig at dette ikke er en lett fordøyelig horrorkomedie om “gærne damer”, eller en kunstnerisk og forstyrrende fremstilling av dårlige forhold ala Midsommar.
Dette er Midsommar på crack, men i stedet for en søt og lett å heie på Florence Pugh er det Regan MacNeil Bear plutselig har blitt kjæreste med—og når jeg sier at jeg ikke var klar for denne filmen, så mener jeg at jeg på ingen måte var klar for denne filmen.
Jeg må innrømme at det var lett å avfeie filmen litt fra start på grunn av Blumhouse Productions—som jeg mener nesten har blitt horror-versjonen av Marvel Studios etter talløse sequels, og noe jeg forbinder mer med James Wan-universet enn kompromissløs kvalitetskrekk. Samtidig står de også bak filmer som den Oscarnominerte Get Out.
Dessuten var jeg ikke en av dem som lot seg imponere så veldig av Barkers debutfilm Milk and Serial, som ble laget med minimalt budsjett og gikk viralt etter at den ble lagt ut på YouTube, så helt ærlig hadde jeg ikke spesielt store forventninger til hva han kom til å lage her.
Derimot var teaserklippet av scenen med Bear og Nikki på date nok til å gjøre meg nysgjerrig, og selv om det er mange sterke skuespillere i denne filmen, er det ingen tvil om at det er Inde Navarrette som Nikki som setter Obsession øverst på listen av ikke bare horror, men filmer generelt i 2026.
Ifølge Letterboxd har ikke Navarrette en spesielt imponerende filmografi bak seg, og dette var mitt første møte med henne—men herregud. Jeg lurer veldig på hvordan i all verden hun skal klare å toppe den helt sinnssyke skuespillerprestasjonen hun leverer i denne filmen. Det er vanskelig å forstå hvordan noen så søt og sjarmerende har det i seg å bli til den groteske, fryktinngytende skapningen hun blir i løpet av filmen. Delvis Linda Blair i The Exorcist, delvis Isabelle Adjani i Possession, delvis Toni Collette i Hereditary.
Filmen er bekmørk og til tider ubehagelig morsom, uten at jeg ville kalt det en horrorkomedie. Den har spennende tolkninger av klassiske horrorelementer—alt fra skumle silhuetter i bakgrunnen ala slashere, til overdreven og effektiv bruk av gore og ekle kroppsfunksjoner man gjerne finner i filmer om demoner og besettelse. Det er ikke første gang jeg sier dette i en anmeldelse, men denne filmen gjorde meg faktisk uvel et par ganger.
Og tro meg—det mener jeg som et kompliment.
En film som både gjør meg småkvalm samtidig som den holder meg engasjert gjennom nesten to timer er sjelden kost for meg nå til dags, og Obsession er akkurat den typen horroropplevelse jeg craver: kreativ, kompromissløs og fullstendig ute av kontroll.
---
Obsession kommer på kino 22.05, men få med deg førpremieren på neste Skrekkelige Tirsdag -- 19.5 på ODEON Oslo.