Tyler (Jacob Scipio) og Maddie (Lou Llobell) er et ungt kjærestepar som nettopp har solgt leiligheten for å satse på et nytt liv på den åpne amerikanske motorveien, men etter noen uker blir det tydelig at Maddie ikke er like begeistret for den nye tilværelsen som kjæresten sin.
Men mangel på rene laken og innlagt vann blir det minste av problemene deres etter at de blir vitne til en forferdelig bilulykke, og snart oppdager at noe ondt har fulgt etter dem fra åstedet.
Norske horrorfans har vært skikkelig heldige denne måneden, som har vært proppfull av skrekkfilmer å kose seg med, og mai 2026 startet veldig sterkt. Først Damian McCarthy sin Hokum, etterfulgt av Curry Barker sin Obsession, som har tatt horrorverden med storm—to ekstremt tøffe acts to follow, spesielt Obsession, som satte en skyhøy standard for ikke bare horrorsjangeren, men resten av filmåret. For min del klarte ikke Passenger å holde den gode streaken gående.
Passenger er den første spillefilmen til den norske regissøren André Øvredal siden Dracula-adaptasjonen The Last Voyage of the Demeter kom i 2023. Øvredal ble nærmest en nasjonalskatt her hjemme etter at den norske folk horror-filmen Trolljegeren tok verden med storm i 2010, og siden har han etablert seg som en sterk stemme i horrorverden, kjent for den visuelle kreativiteten og atmosfæren i filmene sine.
Passenger sin største styrke er definitivt de visuelle høydepunktene som dukker opp underveis i filmen, nærmere bestemt det som skjer på de øde skogsveiene om natta, hvor man ikke vet hva som skjuler seg bak trærne, eller hva som kommer nærmere for hver mørke pause mellom blinkingen fra billysene. Faktisk er også den kreative bruken av bilene noe av det mest interessante her—ikke bare hvordan billys bidrar til å øke spenningen, som når røde baklys bader et av de første ofrene i rødt og bekrefter mistanken om at, ja… han er ganske fucked. Jeg satte også pris på bilen som våpen—et nyttig redskap som kan brukes av ondskapen i filmen til å skade ofrene sine, for eksempel ved å klemme fingrene deres i en bildør, noe jeg selv har vært så uheldig å oppleve og derfor cringet veldig hardt av.
Dessuten sto bilen for den beste døden i filmen—et offer som får hodet smadret av en plutselig airbag. Det fikk meg både til å skvette og le høyt samtidig.
Dessverre klarer ikke alltid styrkene å veie opp for de mindre imponerende delene av filmen. Det holder ikke helt at Llobell og Scipio gjør en helt ok jobb med det de har fått å jobbe med når filmen samtidig lider av en ganske total mangel på romantisk kjemi mellom hovedkarakterene. Det skyldes nok først og fremst et manus som føles litt for upersonlig og mangler kjøtt på beina for å virkelig treffe emosjonelt.
Det er mye man sikkert kunne gjort annerledes med denne filmen. Jeg skulle for eksempel ønske at den brukte mer tid på å kjøre om natta, og på flere skumle ting som skjer ute på veien—jeg har faktisk trua på at Øvredal kunne laget en skikkelig effektiv single location-film om han ville. En skrekkfilm om et par som blir jaget av en demon trenger egentlig ikke ha den sterkeste dialogen, eller handle om så mye mer enn akkurat det. Problemet er at filmen prøver å få mest mulig ut av plottet sitt ved å inkludere unødvendige emosjonelle konflikter og dramatikk mellom hovedkarakterene, uten at det egentlig tilfører historien noe særlig at paret har forskjellige syn på “hjem” på grunn av oppveksten sin.
Dessuten trenger jeg ikke hele van life-greia om filmen ikke har tid til å utforske den ordentlig, og jeg skulle mye heller sett at den brukte mer tid på Passenger-lore og “hobo-mytologi” i stedet.
Om jeg minner meg selv på å ikke være for partisk, og lar være å sammenligne Passenger med de forrige filmene jeg nettopp har sett og anmeldt—og personlig likte mye bedre—så er dette faktisk ikke en dårlig film.
Jeg håper virkelig ikke dette høres snobbete ut, for jeg mener det oppriktig når jeg sier at horror ikke trenger å være en nytenkende vri på en undersjanger, eller et kritikerrost mesterverk hver eneste gang for å fortsatt være skummelt og gøy å se med vennene sine på kino. Igjen, jeg lover at jeg ikke er spydig når jeg sier at for dem som liker en mer aktiv og tradisjonell skrekkfilmopplevelse, og foretrekker effektive jumpscares og tydelige plot fremfor slowburn og tunge metaforer, er Passenger et lettfordøyelig og underholdende alternativ på bare 90 minutter. Samtidig er den original nok til å sikkert falle i smak hos mange hardbarka fans av sjangeren—og dessuten er filmene til Øvredal alltid verdt å sjekke ut, selv om man foretrekker Christine når det gjelder skrekkfilmer om biler.