Jeg har sagt til alle som gidder å høre på at jeg mener Zach Creggers bizarre andre film Weapons faktisk teller som en zombiefilm. Ikke en Romero-zombiefilm med saktegående, kannibalistiske levende døde, men Aunt Gladys’ fryktelige armé av katatoniske skolebarn og et par voldelige voksne minner veldig om de originale zombiene fra haitisk folketro – altså: Weapons teller som en zombiefilm.
Men jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket da jeg fant ut at Creggers neste film OGSÅ er en zombiefilm. Dog ikke en del av den zombiesjangeren jeg har vært spesielt interessert i – nemlig Resident Evil, som jeg heller ikke vet noe mer om enn at den er basert på et Playstation-spill, Milla Jovovich er med i mange av filmene, og at hovedmonsteret i den første spilles av samme skuespiller som spiller Steve Rodgers i Welcome to the Dollhouse (de som vet, de vet).
Denne filmen hadde hverken Milla Jovovich eller Steve Rodgers på rollelisten, men selv for en uerfaren gamer som meg var dette sånn jeg ser for meg at det er å være oppslukt i et videospill.
Filmen følger Bryan, spilt av scream king og tidligere Cregger-samarbeidspartner Austin Abrams, en ung mann som jobber med å frakte og levere medisinsk materiell for et sykehus. Når han får tilbud om dobbelt betalt for en ekstra tur, bestemmer han seg for at det er verdt å ta en runde til før han drar hjem til den gravide kjæresten.
Vi nordmenn blir kanskje ikke like stressa som amerikanerne av å kjøre om natta på vinteren, men det er ingen som er forberedt på hva som skjer med Bryan etter at han uheldigvis treffer en dame på veien … som reiser seg igjen med en gang.
Dette er en mye enklere historie enn de vi har sett fra Cregger før – ingen sinnssyke plot twists eller overlappende tidslinjer. Creggers Resident Evil kan best oppsummeres med et sitat fra Kevin Smith-klassikeren Clerks:
I’m not even supposed to be here today!
Bryan er en enkel karakter med enkle problemer – om du ikke teller alle monstrene han møter på i løpet av filmen, da.
Dette er et stand-alone innslag, og ikke en fortsettelse av de ikke akkurat kritikerroste tidligere filmene i Resident Evil-serien, men det virker som at Cregger har laget en hyllest til spillopplevelsen som er tilgjengelig for alle, men kommer til å appellere spesielt til gamere og fans av spillet.
Men gamer eller ikke, så er dette en dritkul skrekkfilm. Og enda bedre – en morsom skrekkfilm. Ikke en horror-komedie med overdreven slapstick eller teite oneliners, men en tørr og oppgitt type humor levert med ypperlig timing av talentfulle skuespillere som Austin Abrams. Et sted mellom The Office og It’s Always Sunny in Philadelphia – bare i en grusom monster-setting.
Og shit, monstrene er skikkelig kule! Det finnes garantert masse referanser og ting man kjenner igjen fra spillet, men for sånne uvitende som meg minnet de tentaklede mutantene i snøen om John Carpenters body horror-klassiker The Thing. Filmen byr på en fin blanding av praktiske spesialeffekter og svært respektabel CGI, og monstrene er ekle (særlig den som spyr hele tiden, wtf …), men det er vanskelig å bli skikkelig redd når man også ler hele tiden.
Filmen er fast-paced, og har en spilletid på deilige 90 minutter som klarer å holde på interessen hele veien. Den er trygg nok på seg selv og innholdet til å ikke hvile på jumpscares eller andre billige skremmetriks. Mest av alt synes det at dette er en film de har kost seg med å lage, like mye som jeg koste meg med å se den.
Det er viktig med feministisk body horror som The Substance og Den stygge stesøsteren, metaforer for usunne forhold som Obsession og Companion, og andre temaer som utforsker aktuelle og ubehagelige deler av den virkelige verden. Samtidig tror jeg vi alle har litt godt av en liten pause fra traumetematikken som har dominert horrorsjangeren i det siste, og bare kose oss med apokalypsen på film i stedet.