Teenage Sex and Death at Camp Miasma er regissør Jane Schoenbrun sin tredje spillefilm, og skapte litt blest på årets Cannes Festival som åpningsfilm i Un Certain Regard-programmet, fikk ni minutter med stående applaus etter visning, og vant Queer Palm-prisen.
Det hadde kanskje vært lett for mange å sette vinneren av den skeive prisen til Cannes i båsen merket “skeiv film”, og det stemmer at den hører hjemme der også -- hadde det ikke vært for at en tittel som Teenage Sex and Death at Camp Miasma er vanskelig for selv den mest pride-kritiske horrorfanen å overse…for denne filmen er absolutt skeiv, men det er fader meg først og fremst en del av horrorsjangeren.
Filmen følger Kris (Einbinder) – en ung filmskaper som, til tross for å være akademiker, skeiv og feminist, elsker gamle slashere og horror (sjæl ass.). På grunn av den nylige anerkjennelsen blant kritikerne, har Kris fått muligheten til å lage en reboot av favorittfranchisen sin – Camp Miasma. En slasher-serie om den maskerte morderen Little Death og hans mange ofre på den fiktive sommerleiren Camp Miasma.
Hun er klar over at interessen for henne som regissør i stor grad skyldes et ønske om å gjenopplive den en gang svært populære serien med en historie og karakterer som passer bedre inn i dagens samfunn – altså gjøre serien mer «woke» ved å la en skeiv kvinne få lage den, men ikke for de riktige grunnene...
Kris har fått klar beskjed om hva studioet forventer av henne – en helt ny vri på den hittil problematiske fremstillingen av genderqueer-skurken Little Death – men har samtidig fått lov til å møte den mystiske og tilbaketrukne Billy Presley, som spilte hovedrollen i den første Camp Miasma-filmen, og som hun håper vil være involvert i hennes versjon.
Einbinder og Anderson stråler i rollene som henholdsvis entusiastisk superfan og femme fatale-filmikon som mer enn svarer til forventningene. Det er vanskelig å ta øynene vekk fra Scully – jeg mener, Gillian Anderson – som Billy, og hvordan skal man unngå å bli stormforelsket i en sexy versjon av Norma Desmond med de blonde krøllene, sørstats-aksenten og den litt ondskapsfulle humoren hennes?
Men selv om Anderson er en stjerne av en femme fatale, er det helt klart Einbinder som stjeler showet. Hun leverer den samme selvironiske, litt naive sjarmen som mange av oss forelsket oss i (og har savnet) fra rollen hennes i HBO-serien Hacks, og for min del gjorde det ingenting at det ikke var så stor forskjell mellom karakterene Ava og Kris.
Til tross for at Einbinder definitivt har satt sitt eget preg på rollen, klarer hun også å la de selvbiografiske elementene til regissør og manusforfatter Jane Schoenbrun skinne gjennom. For denne filmen er mange ting – blant annet en personlig skildring av filmskaperens egne tanker og følelser, fortalt gjennom karakterene hun har skrevet. Det er også en kjærlighetshistorie. Ikke bare mellom de to kvinnene i hovedrollene, men også kjærligheten Schoenbrun har til skrekkfilm – og alt som følger med.
Jane Schoenbrun har laget en ærlig, til tider ironisk skildring av sitt eget forhold til slashersjangeren, som hun helt tydelig elsker høyt, men også ser problemene med.
Men i stedet for å gjøre som mange sikkert forventer av henne (det samme som forventes av Kris) – at hun som transkvinne skal lage en «woke» versjon av en klassisk, godt etablert, og absolutt ofte problematisk undersjanger ved å tilpasse den til seg selv; fjerne alt som er utdatert og krenkende mot kvinner, skeive og minoriteter – noe som selvfølgelig også hadde vært helt legitimt, og som jeg sikkert hadde digga –
...gjør Schoenbrun noe bedre.
Hun feirer alt hun elsker med sjangeren.
Skrekken. Kreativiteten. Nostalgi.
Samtidig anerkjenner hun når det er corny med overdreven blodsprut og komisk dårlig dialog. Men best av alt klarer hun å se all problematikken som ofte er rettet mot henne selv, og snakke om den uten å late som den ikke er en del av pakka – eller at det ikke er lov å like den av den grunn.
Schoenbrun sier at det er lov å himle med øynene over unødvendig nakenhet og damer som løper gjennom skogen uten BH, men samtidig sette pris på skjønnheten i kvinnekroppen og ha litt lyst til å være en av de barmfagre ofrene selv.
Det går an å kritisere en film for homofobe holdninger og problematiske fremstillinger av skeive som sjalu, hevngjerrige og sinnssyke skurker, samtidig som man også kjenner seg igjen i traumene deres og feirer dem som ikoniske karakterer på film.
Hun anerkjenner at vi befinner oss i en tid hvor det finnes flere muligheter for marginaliserte filmskapere til å gjøre filmverdenen mer inkluderende enn før. Men det er ikke på grunn av identiteten hennes at Teenage Sex and Death at Camp Miasma er så kul som den er.
Det er på grunn av hvor høyt hun elsker skrekkfilm.
--
Stor takk til Diesel og Aftab for innspillet deres angående skeiv terminologi i denne anmeldelsen!