The End of Oak Street er den fjerde filmen til den amerikanske regissøren David Robert Mitchell, kanskje best kjent (i hvert fall av oss på Skrekkelig.no) for It Follows fra 2014.

Selv var jeg litt overrasket over å finne ut at samme fyren som sto bak den utrolig skumle og lavmælte skrekkfilmen om en seksuelt overførbar overnaturlig forbannelse, plutselig har laget noe jeg var ganske stoka over allerede – en ny dinosaurfilm med Anne Hathaway og Ewan McGregor i hovedrollene!

At et kjent navn fra horrorverden er aktuell med en film om dinosaurer er nemlig svært interessante nyheter for en som meg. Jeg er nemlig helt overbevist om at Jurassic Park (Spielbergs, altså. Ikke de som kom etter år 2000) teller som skrekkfilmer. Ja, de er eventyr- og actionfilmer med barn som målgruppe, men hvorfor er det ikke flere som er enige i at monstre, frykt, blod og flere dødsfall i løpet av spilletiden er mer enn nok for å falle inn under horrorsjangeren? Eller var det seriøst bare jeg som ble redd for raptorene da jeg selv så den som 7-åring på 90-tallet?

The End of Oak Street følger Platt-familien som, etter en rekke uforklarlige hendelser i nabolaget kulminerer i en voldsom storm, plutselig oppdager at de og resten av nabolaget har blitt flyttet uten noen anelse om hvor eller hvordan det har skjedd. Men etter det varme klimaet, den ukjente planteveksten og ikke minst dyrelivet som omringer de amerikanske forstadshusene å dømme, er én ting helt sikkert: De befinner seg ikke i år 1982 lenger.

Filmen bruker en ok mengde tid på å bli kjent med familien, hvor mor Denise (Anne Hathaway) skriver en muligens selvbiografisk bok om en kvinne som vil forlate familien i skjul for far, Greg (Ewan McGregor), som er flau over jobben som pizzabud etter at han nylig ble permittert. Tenåringsdatteren Audrey (Maisy Stella) leser Carl Sagan og holder seg mest for seg selv, mens lillebroren Brian (Christian Convery) er mest opptatt av nabojenta og hunden Starbuck.

Det er ikke en særlig spennende familie, men skuespillerne har god kjemi og gjør karakterene såpass gjenkjennelige at det holder til å få publikum investert i hva som skjer med dem. Med andre ord håper vi at det kommer til å gå bra, selv om vi ikke bryr oss så veldig om den eventuelle skilsmissen til foreldrene, eller om gutten får nabojenta til slutt.

Men det er tross alt dinosaurene vi har kommet for å se, og på samme måte som Spielberg satte en standard for alle haifilmer med Jaws, er det umulig å ikke sammenligne en helt ny dinosaurfilm med Jurassic Park – både de første, men også resten av serien, rett og slett fordi det ikke finnes så mange dinosaurfilmer, i hvert fall ikke de som kan konkurrere med Spielbergs budsjett.

Altså blir det vanskelig å ikke sammenligne her heller, men allerede i traileren er det tydelig at dette ikke er noe som er direkte inspirert av, eller prøver å lage sin egen vri på, Jurassic Park-historien. Faktisk er dinosaurer og mennesker som blir jaktet på det eneste de har til felles.

For eksempel har Spielberg laget en intenst detaljert film med sterke farger og tøffe mennesker jaget gjennom en fuktig jungel-setting. The End of Oak Street er derimot blassere i fargen og følger dagligdagse mennesker som helst bare vil gjemme seg i kjedelige suburban-omgivelser.

Også dinosaurene er svært forskjellige fra Spielbergs storslagne animatroniske skapninger. Her går det kun i CGI, og de (til min dinosaurnerd av en kjærestes store fryd) fjærkledde velociraptorene og Spinosaurus minner mer om illustrasjonene i faktabøker enn monstrene i en skrekkfilm, selv om de definitivt er like farlige som øglene på Isla Nublar.

I Jurassic Park har dinosaurene kommet til vår tid, mens i The End of Oak Street er det menneskene som har reist tilbake til dinosaurene. Altså mer Land of the Lost enn Spielberg, og jeg lo høyt da Flintstones-sangen ble sunget av noen i filmen.

Mitchell har skrevet en interessant historie om en helt vanlig familie som befinner seg i en svært uvanlig situasjon, og har klart å lage et bidrag til dinosaur-sjangeren som er hundre prosent sin egen.

Dessverre for meg viste dette seg å være langt lettere å klassifisere som et action-eventyr, for den er ikke like skummel som Jurassic Park, og det virker ikke som om målet var å lage horror. Selv om filmen er spennende, til tider litt skummel på grunn av flere lite barnevennlige øyeblikk, og klarte å holde på interessen min nesten hele veien i 99 minutter, skuffer den veldig når den totalt feiger ut med hvordan den velger å avslutte historien.

For å trekke nok en sammenligning med Jurassic Park: Målet var kanskje heller ikke horror der, og det går stort sett bra til slutt. Men Spielberg-filmen står i det minste for valgene den har tatt og for det karakterene har opplevd. Det skjer grusomme ting med karakterene i filmen, og mange av dem dør. Filmen lar med andre ord konsekvensene av historien få eksistere.

Det gjør ikke The End of Oak Street. Uten å si for mye som kan røpe slutten, så går det rett og slett altfor bra til slutt.

Og det er kanskje nettopp her filmen mister meg: Ikke fordi jeg forventet en ny Jurassic Park, men fordi jeg ønsket at den skulle tørre å stå litt mer i konsekvensene av sitt eget premiss.

The End of Oak Street har premiere 14.08 og vises på Skrekkelig Tirsdag på ODEON Oslo 18.08.