Har du hørt om Widow’s Bay? Dette lille øysamfunnet med det illevarslende navnet ligger rundt førti miles utenfor kysten av New England. Øyas eneste tettsted, som deler navn med stedet, får sjelden besøk. Somrene er milde, vintrene vindfulle og bitende kalde. Mobildekningen er ustabil, og Wi-Fi er nærmest ikke-eksisterende.
Og så er stedet visstnok forbannet. I alle fall hvis du skal tro de mange sære og overtroiske gamlingene som bor der. Det er vel bare overtro? Ikke sant?
Widow’s Bay er settingen for Apple TV+ sin nyeste skrekkkomedieserie. Her møter vi Tom Loftis (Matthew Rhys), den verdensvante, men nevrotiske ordføreren i øyas eneste tettsted. Etter å ha blitt valgt uten motkandidater er han desperat etter å gi det falmende lokalsamfunnet nytt liv. Planen er tilsynelatende enkel: gjøre Widow’s Bay til et attraktivt turistmål.
Men når turistene først begynner å dukke opp, kunne timingen knapt vært verre. Det blir raskt tydelig at stedets mørke fortid – selve grunnlaget for all overtroen – kanskje ikke er overtro likevel. Forbannelser, spøkelser, hekser og langt verre ting kan vise seg å være høyst virkelige. Resultatet er en blanding av skrekk og humor.
Hvis dette høres ut som noe hentet fra Stephen Kings univers, er du ikke langt unna. Serien lener seg riktignok mer mot humor og karakterdrevne særtrekk enn King vanligvis gjør, men inspirasjonen er tydelig. Gjennom de ti episodene tok jeg meg selv i å vende tilbake til den samme beskrivelsen: et kjærlighetsbarn av Fargo og Twin Peaks, oppvokst et sted dypt inne i Stephen Kings landskap, med H.P. Lovecraft som den litt for urovekkende onkelen som bor i det gamle huset nedi veien.
Serien satser tungt på humor, og ofte treffer den godt, særlig i Loftis’ nevrotiske væremåte og i sammenstøtene hans med de eldre, dypt overtroiske innbyggerne. Fremst blant dem er Wyck (Stephen Root), bygdas mest eksentriske skikkelse. Samtidig hender det at humoren går på bekostning av skrekken, og demper øyeblikk som kunne hatt større effekt.
Likevel klarer serieskaper Kate Dippold og regissør Hiro Murai, som står bak mesteparten av episodene, å holde uroen levende. Serien når ikke helt den emosjonelle tyngden til Mike Flanagan eller den ubehagelige fremmedheten hos Ari Aster, men den trenger heller ikke det. I stedet bygger den på en snikende følelse av at noe er galt, mer enn på jump scares og blod, og til tider er den oppriktig urovekkende.
Når tåken siger inn over Widow’s Bay, begynner merkelige ting å skje. Folk forsvinner, bare for å vende tilbake forandret. Gamle legender kommer opp til overflaten igjen – i enkelte tilfeller bokstavelig talt. Advarsler ignoreres. Skikkelser viser seg i mørket. En kirkeklokke ringer i det fjerne, en klokke som ikke har lydt siden katastrofen, og de faste gjestene på baren begynner å telle slagene. Widow’s Bay er et sted fullt av hemmeligheter og forbannelser.
Ordfører Loftis vil ikke høre snakk om noe av dette. Han er langt mer opptatt av turistene han endelig har klart å lokke til øya. Samtidig er han alenefar for tenåringssønnen Evan (Kingston Rumi Southwick), som har begynt å stille spørsmål om sin avdøde mor. Mellom foreldrerollen og mulige forbannelser er det kanskje ikke så rart at grepet hans om virkeligheten begynner å glippe.
Kjernen i serien er forholdet mellom Loftis og Wyck, to rake motsetninger som starter som bitre rivaler. Som skeptiker i en lederrolle mangler Loftis lokalbefolkningens respekt, og møtes heller med sideblikk og hvisking. Matthew Rhys treffer godt med en figur som både er presset far og en slags variant av ordføreren fra Jaws, som forsøker å holde lokket på mens situasjonen sakte sklir ut av kontroll.
Wyck er det motsatte. Selv etter øyas standard er han underlig og uberegnelig, og kunne lett blitt en klisjé som den klassiske fulle originalen. Men takket være Stephen Root og en mer nyansert karaktertegning løftes han langt over stereotypien.
Stilt overfor det samme problemet tvinges de to til å samarbeide, til tross for helt ulike verdensbilder. Samspillet mellom Rhys og Root, så forskjellige i uttrykk og energi, er noe av det mest underholdende ved serien.
Ikke alle bipersonene får like mye å jobbe med. Serien bruker mange sære figurer for humorens skyld, og noen av dem forblir mer skisser enn fullt utviklede karakterer, ofte bygget rundt tørre replikker og sosiale misforståelser. Samtidig finnes det unntak, som den sosialt keitete Patricia (Kate O’Flynn) og øyas eneste politibetjent, Sheriff Bechir (Kevin Carroll), som får mer dybde.
Visuelt har Widow’s Bay et tydelig uttrykk, klart inspirert av skrekk- og mysteriefilm fra slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. Jeg skulle gjerne hørt serieskaperne snakke mer konkret om hvordan de har oppnådd det. Bildet har dempede, nesten matte farger, kombinert med bevisst visuell støy som gir en slitt, taktil følelse. Det vekker minner om filmer og TV-serier jeg selv så om og om igjen på VHS.
Dette forsterkes i tilbakeblikkene, der billedformatet endres og skaper et visuelt språk som i dag føles nesten fremmed sammenlignet med moderne, raske bildeflater. Serien er ikke direkte langsom, men den er tydelig karakterdrevet og tar seg tid når det trengs, selv om det også er rikelig med dramatikk underveis.
Widow’s Bay er en sær, tidvis ganske skummel og ofte veldig morsom serie. Den vil neppe tilfredsstille dem som ønsker ren skrekk med konstant intensitet, og den prøver heller ikke å være en rendyrket komedie. Den fungerer best i mellomrommet mellom disse ytterpunktene, der mysteriet gradvis avdekkes. Skrekken holdes nede, humoren er tørr og karakterbasert, og kombinasjonen fungerer overraskende godt.
Widow’s Bay har premiere på Apple TV+ 29. april.
Alle bilder i denne artikkelen er @Apple TV.
En engelsk versjon av denne anmeldelsen ble først publisert på min Substack, The Bull's Eye.